Guttetur i Nordland

Etter tre år med planer klarte endelig pappa, svigerfar, lillebror og jeg å få til fjellturen vi hadde snakket om. Det er ikke så lett å samle fire karer med adresse i fire ulike byer. Vi ble tidlig enige om at turen skulle gå til Beiarn i Nordland, men rutevalget var ikke like enkelt å bli enige om, og det var ikke før vi var på plass i Bodø at vi endelig bestemte oss for å gå fra Åselidalen, over heia og ned i Beiarn på andre siden. Hele ruten med bilder og litt info kan du se her.

 

Siden det var FFK-kamp på TV ble klokka 23 før vi kom i gang med å gå, men hva gjør vel det når man er i Nord-Norge i juli, og midnattssola kom fram da vi kom litt opp i dalen? På bildet ser vi Landegode i bakgrunnen, som sannsynligvis er et av de mest fotograferte midnattssolstedene i Norge.

 

Turens første utfordring var å klatre opp Åseliskaret, omtrent langs fossen i midten av bildet. En veldig bratt opplevelse for en Østfolding... Men etter mye svette, en god dose nordnorske banneord og et par skumle øyeblikk hengende i kjetting kom vi oss til topps.

Da vi endelig kom opp på toppen av skaret var klokken blitt to på natten, og det var på tide å slå opp leiren. Jeg kan med hånda på hjertet si at dette er det fineste stedet jeg har sett! Pappa hvisket andektig at nå er vi midt i naturens katedral. 


Vi hadde drasset med oss både pils og pølser for å ha litt tur-luksus første kvelden. Hadde vi visst hvor bratt det var oppover spørs det om ikke vi hadde droppa den ekstra vekten i sekken.  Etter et par timers søvn våknet vi av at en annen turgåer kom løpende opp skaret vi så vidt klarte å krype opp dagen før. Nesten litt irriterende å møte slike friskuser...

Selv om vi var på tur midt i juli lå det fortsatt en del snø i fjellet. Her tar lillebror et isbad i enden av dalen, etter å ha blitt utfordret av svigerfar. Pappa og jeg fant ut at vi sto over, og prøvde noen kast med fiskestanga i stedet.

På toppen av neste høyde måtte vi ta et valg. Følge DNT-stien til Lurfjellhytta, eller gå rundt Lurfjellet på utsiden? Stien var lengre, men lettere å gå. Rundt var kortere og mer spennende. Så da gikk vi selvfølgelig rundt. Svigerfar har en egen evne til å finne "gode" snarveier, men denne gangen gikk det bra, selv om vi ble gående sidelengs i ganske bratt terreng. 


Dag to ble en lang og slitsom marsj. Vi gikk ikke mer enn ca 14 km, men i så bratt og vanskelig terreng og med tunge sekker på ryggen så var det mer enn langt nok. På kvelden fikk vi vårt første møte med mygg og knott, og krøp fort i soveposen.

Siden vi gikk langt dagen før tok vi oss tid til en lang fiskestopp på dag tre. Lillebror fikk en fin kilosørret, som havnet i panna til lunsj. Litt irriterende for oss andre, men vi lot det passere som nybegynnerflaks.


Sola tok godt denne dagen, så vi fikk følge av ca tre milliarder klegg. Heldigvis forsvant de på kvelden. Myggen kom riktignok tilbake, men litt mygg er bare kos i forhold til den ekle kleggen...

På andre siden av Lurfjellet forsvant midnattssola, men vi hadde en fin kveld allikevel. Vi slo opp leiren på en odde i Kobbåvannet, og slet litt med å finne flatt underlag til teltene. Kobbåvannet er et populært hytteområde, så nå merket vi at turen nærmet seg slutten.

Siste dagen gikk vi ned fra Kobbåvannet langs en traktorvei som hytteeierne bruker for å komme seg til og fra hyttene sine. Vi så for oss en rolig og koselig rusletur, men våre kleggete kompiser dukket opp igjen og gjorde turen ned til alt annet enn en hyggelig opplevelse. Svigerfar slo 50 klegg før han sluttet å telle, og jeg ble lettere hysterisk mot slutten siden det var umulig å ta pause uten å bli bitt. Etter denne turen skjønner jeg hvordan dyra i fjellet går seg i hjel når kleggen er ekstra plagsom...

 Turen ble avsluttet i gapahuken til pappas fiskekompiser (han er i Beiarn og fisker hver høst). Og jaggu fikk vi ikke se en av dem dra opp en svær laks før vi satte oss i bilen og kjørte tilbake til Bodø. Forhåpentligvis ble denne turen starten på en tradisjon som kommer til å vare i mange, mange år...